Patrick Süskind - Parfymen, historien om en morder

 

Blant så mange lukter, kunne ingen gjenkjenne en morder

Parfymen, av Patrick Süskind, er en bok som ga forfatteren stor suksess, og dets ekko fortsetter frem til i dag siden 1985. Denne romanen ble også filmatisert, men filmen lever kanskje ikke opptil romanens forventninger.

I den pre-revolusjonære Frankrike, er Grenouille allerede avvist siden fødselen på grunn av at han ikke har egen lukt. Men samtidig, utvikles luktesansen hans på en slik måte at han kan kjenne alt rundt seg med nesa. Denne "gaven" åpner dørene til parfymeverden, og det blir en besettelse å finne en parfyme som gir ham det han aldri hadde før: aksept, kjærlighet, tilbedelse - og han skal gjøre alt som er mulig for å få det...

Parfymen viser oss en sanserik verden der vi kan erfare alt gjennom nesa: beskrivelsen av datidens Paris, parfymeverden, og selv Grenouilles tanker og følelser. På denne måten er romanen veldig original, og får oss til å nyte historien fra et helt annet perspektiv:

“Grenouille kjente at hjertet hans banket (...) Denne lukten hadde friskhet; ikke den friskheten som preger sitroner og pomeranser, heller ikke lignet den på luften fra myrra eller kanelstang eller krusemynte eller bjerk eller kamfer eller furunåler (...) Og den hadde varme, men ikke samme varme som bergamott, sypress eller moskus (...) Den var som melk og honning med oppbløtt kjeks» (Beskrivelsen av duften til ei jente på 13 år).

Videre har vi Grenouille og hans psykopatiske personlighet: han er kald, machiavellisk, ufølsom, han føler medlidenhet kun om seg selv. Han er ikke en karakter som leseren forbinder seg med, fordi det er umulig å finne et fnugg av menneskelighet i ham. Likevel, er han på ingen måte en overflødig karakter. Én kan lure på om hans personlighet kanskje er frukten av samfunnet, om kanskje Grenouilles karakter er en refleksjon av hvordan samfunnet har makt til å påvirke den enkelte. Var det avvisningen fra alle rundt ham som fikk ham til å bli en psykopat? 

Denne romanen engasjerer leseren gjennom disse og mange andre av sine spesielle egenskaper: et helt nytt standpunkt ("neseperspektiv"), en hovedkarakter som er en antihelt, og selvsagt et meget godt forskningsarbeid om parfymeverden i den unge Frankrike. Vi kan si at den definitivt er en av de mest originale romanene i slutten av 1900tallet.

REC – Endelig en spansk skrekkfilm som skremmer

Den spanske kino er ikke så kjent for kvaliteten på filmene deres, mye mindre kjent er de spanske skrekkfilmene. Vi kan vise til filmer som Los Otros, eller El Orfanato, gode filmer, ja, men ikke skumle. Derimot har vi REC, som er akkurat det motsatte: en ganske dårlig men skummel film, og det er det som gjør den så bra.

Plottet er enkelt: reporteren og kameramannen av et tv-program skal til en brannstasjon for å vise hvordan en vanlig natt kan være for en brannmann på vakt. Snart får de et varsel fra politiet: ei gammel dame som har seg inne hjemme. Der møter de naboene samlet og forvirret, de sier at de hørte skrik. Forvirring blir til sjokk når helsemyndighetene plutselig setter bygningen i karantene, så ingen kan komme seg ut: et smittsomt virus, som ligner rabies, synes å ha brutt der inne…

Vi har et typisk plott til zombiefilmer her, som for eksempel i 28 Days Later. Det spesielle med denne filmen er hvordan den ble filmet: med et enkelt kamera, som en (falsk) dokumentar. Dette vil gi seeren følelsen av å se alt som skjer, og å være hovedpersonen midt oppi det hele – ikke noe originalt heller, vi kan vise til The Blair Witch Project, men forskjellen er at kamerakvalitet er fra dette tiåret, så effekten er forskjellig og mye bedre. Det finnes ikke bakgrunnsmusikk, som gjør at alt blir enda skumlere og mer realistisk.

Angående realismen i filmen, kan man også understreke at kun et fåtall av skuespillerne er kjente (det skulle ikke vært veldig realistisk om det var Antonio Banderas eller Penelope Cruz på skjermen). Det eneste som dessverre ikke er realistisk er prestasjonen av hovedpersonen, som overreagerer mye. Om vi tar en titt på små realistiske detaljer, kan vi også se at «flertallet» av folket i bygningen – kinesere, latinere, spanjoler - er veldig typisk for en storby som Barcelona, hvor filmen finner sted. Reaksjonen fra naboene til en situasjon med ekstrem stress og frykt er også noe som vises veldig godt i filmen og er ganske troverdig. Sist men ikke minst viser filmen forholdet mellom TV-programmer i dag og publikum. Reporteren forteller kameramannen hele tida at han ikke må slå kameraet av, uansett hva som skjer. TV har egentlig en veldig mørk og syk side (reality- og talkshows), og publikum reagerer veldig bra på den: jo mer bisarre eller makabert det vi ser, jo bedre.

De siste scenene, filmet i nattmodus, produserer mest frykt og forvirring til seeren. Og avslutningen gjør at seeren får lyst til å se på oppfølgeren REC2 (som også er ganske bra). REC er ikke en original film, men at den er så realistisk gjør at man blir sittende i spenning foran skjermen hele filmen.

Det finnes alltid en grunn til å skrive blogg!

Hei! Hello! Hola! Witam!

Dette er det første innlegget i denne bloggen. Jeg har åpnet forskjellige blogger så mange ganger før, men klarte aldri å holde dem åpent. Uansett hva som skal skje med denne bloggen, må den i hvertfall åpnes!

Hvorfor? Dessverre finnes det noe i studentlivet som heter "arbeidskrav", som er der kun for at vi, studenter, som allerede har sååååå mange ting å gjøre, får enda FLERE ting å gjøre... :) :) :) Neida, det kommer til å bli interessant og vi skal lære oss mye med sånne oppgaver. Jeg har aldri hatt bloggskrivning som arbeidskrav før, det blir artig ^.^